Kapitalt

"China’s great wall of debt"

Årets viktigste bok om Kina

Foto: NTB scanpix AP

Det er sjelden man kommer over en bok som så til de grader kan anbefales investorer og samfunnsøkonomer – men spesielt for briljante folk i Norges Bank og Finansdepartementet som for tiden lider av permaoptimisme, skriver Jan L. Andreassen i Eika Gruppen

Boken er Dinny McMahons China’s great wall of debt (2018), som gir et usminket bilde av en økonomi, og samfunnsmodell, som har sett sine beste dager. Rikspolitikerne anført av Xi Jinping avsløres som å være sentraliserende, diktatoriske og kortsiktige i sin desperate kamp for å holde BNP-veksten oppe. Markedsreformer uteblir slik at byråkrater og bedriftsledere som står makthaverne i Beijing nær, kan bli rike. Lokalpolitikerne er korrupte og villige til å tråkke på hvermansens rettigheter til sin jord, ofte i ledtog med organiserte kriminelle. Bøndene jages fra sine jordlapper. Mang en by og region er helt avhengig av eiendomsutvikling for å skaffe seg nok inntekter til den daglige driften. En tredemølle som før eller siden vil gå i stykker.

 

<?xml version="1.0" encoding="UTF-16"?><richtext version="1.0.0.0"><paragraphlayout><paragraph><text></text></paragraph></paragraphlayout></richtext>
Jan L. Andreassen i Eika Gruppen. Foto: NTB scanpix

Misligholdte lån og feilslåtte prosjekter

Finansnæringen er en stor gryte av misligholdte lån og feilslåtte prosjekter som sluker mye av husholdningenes sparepenger. Der de har forsøkt seg på utenlandske satsinger, har det gått galt. Livselskapet Anbang som hadde en balanse på om lag to tusen milliarder kroner ved årsskiftet, er nå under offentlig administrasjon etter store tap. Takket være dårlig drift – og etter at Anbang betalte altfor mye for troféinvesteringer i tidligere år. Selvfølgelig er det også solskinnshistorier fra Kinas gylne år. År da Kina vokste seg ut av fattigdom og ga hundrevis av millioner av lutfattige, og ofte feilernærte, kinesere et slags middelklasseliv. Men samtidig et gjeldsfinansiert liv i grå byer med likeartede skyskrapere av leilighetskomplekser.

Les også

20.000 milliarder kroner

For hjertet av boken er en fortelling om boligbygging og gjeldsoppbygging. En fortelling hvor finansieringen av Kinas vekst var helt avhengig av at staten, regionene, byene og landsbyene leaset ut jord til boligbyggere. Fornybare leasing-avtaler på 30–70 år. Pengene, 20.000 milliarder kroner i alt, ble brukt av de ulike offentlige etater til å finansiere alskens veier, jernbaner og offentlige bygg. Inntektene var skyhøye da boligbyggerne solgte leilighetene med enorm fortjeneste til husholdninger som var desperate etter å investere i boliger, både til eget bruk, og til andre formål. Titalls millioner leiligheter er kjøpt av investorer med tanke på å selge videre med fortjeneste i senere år. Utleie er det ikke så nøye med. De står ofte tomme. I dag er det om lag 50 millioner tomme leiligheter i Kina. Noen spår at et eventuelt boligprisfall vil skape en ny finanskrise, men det vil neppe skje. Riktignok vil tapene kunne bli enorme, men i motsetning til i USA før deres boligkrise hvor innskuddene var minimale, må kinesere hoste opp 20 prosent av boligens kjøpesum i egenkapital. For utleie, eller spekulasjonsobjekter, kreves det 70 prosent egenkapital. Det for banker som har regulerte fortjenestemarginer, som sikrer dem superprofitt. Bankene tåler endel tap før de får pustebesvær.

Les også

Husholdningene må ta støyten

Det er altså husholdningene, ikke bankene, som kommer til å ta støyten, hvis og når boligmarkedene går på en smell. Noe som naturlig nok gjør myndighetene nervøse. Er det noe myndigheter frykter mer enn noe annet, så er det jo nettopp at det skal oppstå sosial uro. Uro som i tidligere år har hatt sitt utspring i økonomiske vansker, og siden kommet helt ut av kontroll.

Den andre kilden til kredittvekst kan imidlertid ramme bankene hardt. I sin desperate kamp for å hindre sosial uro har myndighetene tvunget bankene til å holde liv i døende bedrifter, ja, hele industrier. Billige lån er gitt uten tanke på at bedriftene skal betale lånene tilbake. Dessverre rammes vekstutsiktene også i økende grad av demografiske motvinder. Kinas befolkning er en av verdens raskest aldrende, med en systematisk nedgang i yrkesbefolkningen som driver opp lønnskostnadene til bedrifter som kjemper om fagfolk. Bedrifter som allerede sliter med dårlig lønnsomhet.

I sum er ikke utsiktene gode for Midtens Rike. Dagens handelskrig ser ut til å være nok en motvind for en aldrende, gjeldstynget økonomi som fortsatt er altfor avhengig av boligspekulasjon til å kunne kalles sunn. Og usunne økonomier får problemer, før eller siden. Alltid uansett.