<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Sjeldenhet: Andre menneskearter ble ikke gamle nok til at besteforeldre var vanlig. Det ga et konkurransemessig fortrinn til vår art Homo sapiens sapiens, her representert ved en tibetansk jente og hennes bestefar.  Foto: Dreamstime

De er grunnlaget for vår arts suksess

Besteforeldre var en stor sjeldenhet blant de fleste menneskearter i urtiden, mens våre forfedre hadde ganske mange av dem. Det kan være hovedårsaken til at nettopp vår art – Homo sapiens sapiens – vant frem i konkurransen.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 13/19.

Mommo og moffa på egotripp”. Det var tittelen på en frustrert ytring fra “utslitt trebarnsmor” på NRK.no den 28. juli. Hun beskriver hvordan hun opplever at dagens (= hennes) besteforeldre ikke prioriterer å være sammen med barnebarna. “De er enten på seiltur, hyttetur eller fjelltur. De er spreke og ressurssterke, opptatt av selvrealisering og egentid, og prioriterer helt annerledes enn besteforeldrene tidligere har gjort.”

Og på slutten av artikkelen serverer hun følgende kraftsats: “Besteforeldre som bruker tid sammen med barnebarna ser ut til å være en utdøende art i dagens samfunn.” I den etterfølgende debatten på nrk.no har forskerne stilt seg noe undrende til det “utslitt trebarnsmor” sier, og f.eks. Katharina Herlofson ved Velferdsinstituttet NOVA mener at dagens besteforeldre stiller opp i stor grad, og at det er bra.

Nå skal det sies at ikke alle forskere vil støtte Herlofson i at det er så bra at barn er mye sammen med besteforeldrene sine. F.eks. påpekes det i en metastudie (gjennomgang av tilgjengelig forskning på området) “Grandparent Involvement and Children’s Health Outcome: The Current State of the Literature” gjennomført av forskere ved University of Miami og publisert i september 2016, at flere internasjonale undersøkelser indikerer at besteforeldrene har en tendens til å skjemme bort barna, gi dem usunn mat og “sabotere” foreldrenes oppdragelsesregler, uten at resultatene kan sies å være entydige.

Interessant dette, ja, men for denne skribent kommer debatten allikevel i skyggen av at mye tyder på at det var nettopp besteforeldrene som gjorde det mulig for vår art – Homo sapiens sapiens (og forløperne) – å utkonkurrere (utrydde?) minst 20 andre menneskearter og bli stående alene igjen som den eneste menneskeart på Jorden. 

Da besteforeldrene kom til verden

Opp gjennom tiden har de lærde vært usikre på hva som har vært “vårt” viktigste konkurransemessige fortrinn, ettersom det er påvist at en rekke andre menneskearter også hadde store hjerner, behersket ilden, brukte verktøy, var kunstneriske, kunne kommunisere, var like raske, var sterkere osv. osv. Men i 2012 kom Rachel Caspari, professor i antropologi ved Michigan University, med en ny og sterk forklaring basert på forskning på levealderen til fortidens menneskearter. Hun konstaterte at tidlige menneskearter hadde så lav gjennomsnittlig levealder at svært få opplevde å bli besteforeldre, mens nettopp våre urforfedre ble noe eldre.

Så da vår art for ca. 30.000 år siden traff på neanderthalerne (homo neanderthalensis) i flere deler av verden, hadde vår art, Homo sapiens sapiens, lang levealder og besteforeldre som konkurransemessig fortrinn. Og neanderthalerne forsvant som art (selv om alle moderne mennesker har noen neanderthalergener i seg).

Neanderthal-familie: En typisk museumsmontasje med en typisk feil: Bestemor skulle ikke ha vært der. Neanderthalerne levde nemlig bare unntaksvis så lenge at de kunne bli besteforeldre. Foto: NTB

 Casparis forskningsresultater er basert på studier av våre egne urforfedre og konkurrerende utdødde menneskearter som levde over et tidsspenn på nærmere tre millioner år i Afrika og Asia (de eldste) og Europa (de nyere). Caspari hadde startet med å studere et stort fossilt funn (Krapina-funnet) nær Zagreb. Funnet inneholder fragmenter fra en gruppe på 70 neanderthalere som levde der for nærmere 130.000 år siden. Tidligere forskning tydet på at nesten ingen av disse neanderthalerne hadde blitt så mye som 30 år gamle. Caspari verifiserte disse resultatene ved hjelp av de mest moderne forskningsmetoder. I samarbeid med andre forskere utvidet Caspari studiene både geografisk og i tid, og konstaterte ut fra både eldre og yngre neanderthal-funn at de nesten alltid døde før de var 30 år gamle. (Neanderthalerne levde i store deler av Europa og Vest-Asia fra omtrent 600.000 til 30.000 år før vår tid.)

Hun konstaterte at våre urforfedre som levde parallelt med neanderthalerne og enda tidligere “konkurrerende” menneskearter, gjennomgående levde en del lenger enn dem, og at denne forskjellen økte drastisk for 30–50.000 år siden. Man kan faktisk si at det var på den tiden besteforeldrene kom til verden!

Visdomstannen som bevis

Hvordan er det mulig å vite noe om alderen til menneskearter som levde for 30.000, 600.000 og - for ikke å snakke om – 2 millioner år siden, og bestemme om de var kjønnsmodne? Svaret er tennene, og spesielt den tredje jeksel – visdomstannen. Tennene er den bestanddel av fossile mennesker som bevares aller best. Forskerne mener at på samme måte som hos moderne mennesker fikk urtidens individer de tre varige jekslene i en alder av hhv. ca. 6, 12 og 15 år. Slitasjen på jekslene foregår proporsjonalt med alderen. Når den andre jekselen (12-årsjekselen) kommer, har den første jekselen (6-årsjekselen) vært utsatt for seks års slitasje. Ut fra ekstrapolering av slitasjen på de to første jekslene kan så forskerne finne ut hvor gammelt individet var da det fikk den tredje jekselen, og når individet døde. Har den første jekselen mindre enn 24 års slitasje, døde individet før det var 30 år gammelt. 

Hos både menneskeaper og det moderne menneske (helt opp til de siste 100 år) kommer kjønnsmodenheten og visdomstennene omtrent samtidig. Ettersom forfedrene til menneskeapene og menneskene skilte lag allerede for 4–5 millioner år siden, regner de fleste forskerne med at denne samtidigheten fantes også hos alle tidligere menneskearter, selv om det ikke er bevist at den tredje jekselen (og kjønnsmodenheten) kom akkurat i 15-års-alderen også i urtiden. 

Dermed kunne Caspari bestemme besteforelderfrekvensen uten å vite eksakt hvor gamle individene ble. Hun studerte ganske enkelt den relative slitasjen på de tre jekslene, og kunne dermed også bestemme forholdet mellom antall “unge” som døde før de hadde nådd to ganger kjønnsmoden alder, og “gamle” som døde senere, og dermed kunne ha blitt besteforeldre.

Besteforeldre som konkurransefortrinn

Hvorfor var så mengden av besteforeldrene et så viktig evolusjonsmessig konkurransefortrinn for våre forfedre? 

Besteforeldrene passet de små barna omsorgsfullt. Dermed lå forholdene til rette for en rask økning av antall individer i flokken og arten, samt mer levedyktige individer; begge deler vesentlige i kampen for tilværelsen. 

Og med barna trygt plassert hos besteforeldrene sto foreldrene fritt til å jakte på mat eller utvide sitt område på bekostning av konkurrerende arter, eller regelrette bekjempe dem. 

Videre hadde besteforeldrene tid til å lære de små å snakke, innprente dem hva man skulle passe seg for av farlige dyr, hva man burde og ikke burde spise og hvordan man håndterte redskap og våpen. Dermed sank barnedødeligheten, og barna ble tidligere dyktige i håndverk og strid, og i samarbeid. 

Dessuten holdt besteforeldrene bostedene og matvarelagrene i orden, og de kunne holde ilden ved like uten brannfare. Slik bidro de til å sikre at større flokker av individer kunne leve sammen og samarbeide over tid. 

Ikke alle er enige med Caspari i at det var besteforeldrene som var konkurransefortrinnet. Noen mener det er helt omvendt, nemlig at den dramatiske økningen i levealder og antall besteforeldre for 30– 50.000 år skyldtes at Homo sapiens sapiens da hadde nådd et så overlegent høyt intellektuelt nivå at de visste hvordan man skulle “håndtere” både de farlige deler av naturen og neanderthalerne.

Men nyere forskning viser at også neanderthalerne håndterte verktøy og var kunstneriske og begravde sine døde. 

Så det er nok besteforeldrenes fortjeneste at vi lever i dag. 

Nettopp.

Livsstil
Reportasjer